Oppdateringer 2017

27. nov, 2017

.. will have to stay there. På lørdag var jeg mer enn klar for å gjøre min livs boksekamp, sette punktum på årets opp- og nedturer og rette fokuset mot vårhalvårets kommende utfordringer. Selv etter et par-tre uker med veldig hard trening føltes kroppen bra og sulten på seier gikk jeg inn i kampen lørdag ettermiddag. Jeg visste på forhånd at jeg måtte overbevise stort for å kunne vinne mot hjemmebokseren på bortebane med dommere og ringdommer fra lokalområdet. Det var meg mot røkla, og selvsikkert gikk jeg inn med målet om å sette en stopp på motstanderen fra første sekund. Selv om jeg i ettertid vet alt for godt at jeg på mange måter kunne tatt i bruk mine beste kvaliteter som bokser mye bedre, er det en del hendelser under kvelden som jeg og flere med meg ikke klarer å gripe rundt, blant annet ble jeg på tampen av kampen dømt for å holde motstanderen- og dermed fratrukket poeng. På et tidspunkt står motstanderen min i hjørnet mens jeg lander treff etter treff i hode og kropp, og ringdommer roper "stopp"- for å be henne om å reise hodet. Jeg taper kvelden lørdag kveld med enige dommerstemmer og sitter igjen med enorm skuffelse over meg selv.

Jeg er ikke en bokser som legger ansvar for mine nedturer på omkringliggende faktorer selv om de kanskje inngår i helhetsbildet. Uansett hvor vondt det gjør og hvor enormt tungt det føles mentalt velger jeg å benytte nedverdigelser som dett til å ta tak i meg selv og finne frem til kjernen i mine utilstrekkeligheter. Turen går rett tilbake til arbeidsbordet, og nå er det litt over en måned til min neste store turnering i Serbia. Litt over en måned har jeg på meg til å gå inn i meg selv og jobbe hardere enn noensinne for å ta neste steg på veien til å bli en bokser som aldri lar seieren være avhengig av hverken dommere, arrangører eller miljøet rundt.

Det neste året og alt det innebærer nærmer seg for fullt, og de kommende ukene skal jeg legge alt jeg har og er inn i arbeidet som må til for å gå seirende ut av vårens kamper og turneringer. Jeg vil fortsatt takke alle som aldri slutter å gi av seg selv for å hjelpe meg på reisen mot toppen, og aldri slutter å tro på at jeg skal nå frem. Ingen har lovet meg en jevn reise mot toppen, men jeg kommer aldri, aldri til å gi opp uansett hva som blir kastet mot meg. Hver kamp er min. Jeg kommer for å ta alt jeg jobber for.

23. nov, 2017

Tida går fort når man har det gøy, og det har gått en del uker siden jeg sist oppdaterte her. Det har så klart ikke vært latskap eller dødtid som har distrahert meg, men full timeplan, mye trening og mange aktiviteter som har fått tida til å gå. Helga etter Lagacy Box Cup i Trondheim dro jeg til Gøteborg for å delta på den tradisjonsrike ACBC-turneringa der jeg etter en jevn og svært god prestasjon i finalen mot Danmarks sterke Ditte Frostholm måtte se meg slått med delte dommerstemmer. Det føltes ikke som noen enorm skuffelse å helt på tampen av en lang oppkjøring og hvileperiode bli slått med så små marginer, og jeg og de rundt meg ser at jeg hele tiden gjør fremsteg og utvikler meg som bokser. Opprinnelig skulle jeg allerede helgen etter ACBC være med på en lagkamp i Sverige, men min motstander måtte dessverre melde pass i siste liten. Dermed har det blitt to uker hard trening med fokus på grunntrening, kondisjon og styrke. Sammen med praksisperiode på sykehus- og hjem i studiet, som har medført grytidlige morgentreninger og fullpakkede dager, har jeg startet reisen på å ta kroppen helt ned i kjelleren som innledende oppkjøringsfase til EM i Polen i Mai. Dette blir mitt første store mesterskap som seniorbokser, og første mesterskap siden jeg tok bronse i Tyrkia for litt over et år siden. 

Midlertidig er det flere delmål som står i fokus, og det neste er nå rett rundt hjørnet. Jeg har vært så heldig å bli tildelt plass på undercardet i et svensk proffstevne som går i Örebro nå på lørdag. Der møter jeg den rutinerte svensken Linnea Mohlin, så jeg ser frem til årets siste prøvelse og spisser formen så godt det går frem til lørdag. Det blir gøy å få fokusere på boksingen og få fighte litt igjen etter noen uker med mye syre og blodslit, så her er det ingenting å spare på!!

31. okt, 2017

Forrige helg var av det bedre slaget, og for første gang ble Legacy Box Cup arrangert i Trondheim. B-30 har stått for et fantastisk arrangement, og jeg som er litt for vant til å få nedslående resultat på matching til kamper og turneringer i Norge kunne nesten ikke tro mine egne ører da jeg for noen uker siden fikk beskjed om at laget som kom fra St Petersburg i Russland hadde med en bokser i min klasse. Det føltes nesten uvirkelig å skulle få bokse kamp i Norge en helt vanlig helg, og attpåtil mot solid motstand, og jeg var glad for å kunne takke ja til denne muligheten. Sammen med meg og Roald reiste syv andre boksere fra Vestby IL, og jeg synes det er ekstra positivt å se at det stadig blir flere jenter som deltar på turneringer og arrangementer i Norge- både de aller yngste og de litt eldre. Det ble altså direkte finale for meg på lørdagskvelden, og med enige dommersifre stakk jeg av med seieren og gullmedalje på turneringa! Som om det ikke var nok ble jeg dagen etter utropt som beste kvinnelige bokser på turneringen og ble sammen med Adrian Haug tildelt hvert vårt belte for å markere prestasjonen. Vil passe på å takke både Roald og Vestby IL for en fin boksehelg i Trøndelag, samt alle som har vært med på å arrangere denne nye turneringa som lover svært godt for norsk boksings fremtid!

21. okt, 2017

Gikk inn i semifinalen mot Russland i går kveld full av tiltro til meg selv og de forberedelsene jeg har gjort for denne turneringa. Etter flere dager venting og ukesvis med hard trening var jeg klar for å slippe ut dyret i meg og vise frem min aller beste boksing- men den gang ei. Kommer ikke i gang bra nok fra starten og blir tatt litt på senga av russerens tunge angrep. Holder stand og kommer inn i hjørnet etter første runde innstilt på å samle meg og vinne de to neste rundene. Mer eller mindre snur stillingen i andre runde, og tredje runde føler jeg meg som en klar nr 1. Etter siste runde er jeg usikker, men har likevel håp om å være videre til min første finale i en stor seniorturnering. Skuffelsen er derfor enorm når det er blått hjørne som ropes opp som vinner og det går opp for meg at jeg er ute av turneringen. Det er alltid veldig sårt å tape, og det er uten tvil det aller verste jeg går gjennom følelsesmessig i livet, men spesielt ille er det når jeg vet at jeg med små forbedringer og 100% tilstedeværelse fra start kunne gått av med seieren. Boksing er en tøff sport, og det er ofte små marginer som gjør om du taper eller vinner. Jeg vet at dette året med overgang til senior er ment å være hardt og vanskelig, men jeg vet at jeg holder et nivå noen hakk over det jeg klarte å prestere i går- og det svir helt sinnsykt mye.

Vil likevel takke alle dere som heier på meg og støtter meg uansett hvordan det går. Jeg vet hvor jeg er på vei og jeg vet hva jeg er i stand til, og om ti år er dette bare en fotnote i historien om hvordan jeg ble en av de beste bokserne i verden. Ingen idrettskarriere går i slak oppoverbakke, noen ganger vinner man, og noen ganger er man faktisk bare en stor taper.

19. okt, 2017

Siste hele dag med venting er ENDELIG over, og i morgen er det min tur til å gå inn i den firkantede ringen og slåss for finaleplassen. Kroppen er akkurat der jeg vil ha den og jeg føler meg klar for morgendagens oppgave. Veronica hadde "some hard luck" i dag og gikk glipp av semifinalen etter tap mot Ukraineren som er ranket nr 6 i verden. Likevel viser mim tøffe og gode venninne at hun hører hjemme i toppen og er på plass for å kjempe om medaljene. Det er noe spesielt å være på store turneringer som dette for oss norske; kun to boksere med lånt trener og knapt et matchende klesplagg, tå mot tå mot gigantnasjoner som Russland, USA og Frankrike der teamene gjerne omfatter 5-6 ledere i form av fysioterapeuter, analytikere, ernæringsfysiologer og en drøss trenere. Dermed viser våre overvinnelser at en ting står fast i fjell: det er ikke størrelsen på bikkja som teller, men størrelsen på kamplysten bikkja har. Er det en ting vi fra Norge ikke mangler er det nettopp kamplyst, og koste hva det koste vil skal vi fortsette å dra ut internasjonalt og bevise at vi hører hjemme i toppen. I morgen er det min tur. I morgen er det krig.