COVID-19, med ringvirkninger

Vi teller plutselig mer enn 10 uker siden alle utøvere inkludert det norske laget ble sendt hjem fra OL-kvalifiseringen i London med umiddelbar virkning som følge av COVID-pandemien. I likhet med de aller fleste andre i og utenfor idretten har livets vanlige rutiner tatt mange skarpe svinger. Jeg har med det fått kjenne på hvor viktig det er å kunne tilpasse seg de mange endrede forutsetningene. Etter hjemreisen i mars tilbrakte jeg naturlig nok to uker i karantene, og fikk kun ta turer utendørs såfremt jeg holdt meg unna folk. Naturligvis en litt vel ensformig og kjedelig tilværelse for meg, som vanligvis har mange gjøremål og møter mange mennesker hver dag. I løpet av karanten besto dagene av beskjeden trening, Netflix og mange timer på telefonen. Samtidig ble det bestemt at all undervisning ved universitetet kommer til å bli holdt over nett i alle fall over sommeren, i tillegg til en nettbasert eksamen.

Etter den obligatoriske karantenen gikk livet sakte men sikkert mot en ny normal. Etter hvert kunne jeg under visse restriksjoner trene på Oslo Bokseklubb igjen, som innebar etterlengtet og alltid velbehøvd teknikktrening. De siste ukene har jeg terpet teknikk og taktikk i timesvis, med god hjelp og samarbeid med Alexander Hagen. Det har også falt seg naturlig å legge inn en grunntreningsperiode nå, med mye kondisjon og styrke, slik at jeg har et godt fundament når det omsider blir tid for å gå kamp igjen.

Dette har vært uker jeg skulle komme til å lære mye mer av enn jeg hadde forventet. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, har jeg hatt en veldig oppsving i treningskvaliteten, og kjent på mye overskudd og økt fokus. Kanskje det har å gjøre med hvor stor pris jeg har satt på å få holde på med boksing igjen etter to uker avhold i karantene, men like viktig tror jeg det er at jeg nå har mye bedre restitusjon enn det jeg har vært vant med i en hverdag bestående av obligatorisk oppmøte på skolen, deltidsjobbing og farting til trening på både toppidrettssenteret og bokseklubben.

Toppidrett handler ikke om å være flink og pliktoppfyllende. Det handler om å gjøre de riktige valgene for å bli en vinner.

Ingen bryr seg om du står opp 04.30 for å løpe og skyggebokse grytidlig om morgenen før jobb, skole og gudene vet hva. Du kommer ikke til å få medalje på konkurranser for hvor HARDT du har jobbet. Ingen kommer til å belønne deg for hvor mye du har ofret, og for hvor "flink" du har vært. Det finnes ingen sammenheng mellom å jobbe hardt og bli eller konstant være sliten, og det å lykkes som utøver. Man må trene smart og riktig! Til syvende og sist handler det ene og alene om å bli bedre; trene på det DU trenger å bli bedre på.

Jeg har gitt meg selv et løfte en gang for flere år siden. Da sa jeg til meg selv at jeg skal stå øverst på pallen en dag, samme hva. Jeg er fast bestemt på at jeg en dag skal representere Norge i OL. Det kan ta så lang tid det vil, så mange nedturer, tårer og skuffelser som det måtte by på. Kanskje en klisjé, men blir jeg slått ned syv ganger så skal jeg faen meg reise meg til den åttende gangen også. Jeg skal bli best. Ingenting er for mye. Det er dette jeg elsker å gjøre.

Når alt dette er sagt, har jeg bestemt meg for å møte meg selv i døra, og være ærlig på hva jeg må gjøre nå for å ta det neste skrittet i utviklingen som utøver. Dermed har jeg innledet permisjon fra studiet mitt fra høsten av, slik at jeg for første gang kan satse fullt mot kvalifiseringen til OL, som nå blir holdt i 2021. Det er fortsatt usikkert akkurat hvor veien videre går, og nøyaktig når neste steg mot OL i Tokyo kan tas. Uansett er jeg utrolig glad for å ha kommet frem til avgjørelsen om å gi meg de beste forutsetningene jeg kan for å nå målene mine. Det unner jeg meg selv.

En uendelig stor takk til alle dere som fortsetter å heie og støtte gjennom alle utfordringer og prøvelser jeg møter. Takk til dere som alltid har ryggen min. Takk til Vestby Idrettslag, Oslo Bokseklubb og ikke minst sponsorene mine i J.I.Bygg AS som lar meg drive drømmen min videre.

Hva nå?

Hvor skal man egentlig starte? Jeg sitter i skrivende stund hjemme på hybelen min i Oslo, og har tenkt mye på hva i alle dager jeg skal skrive her for å kunne sette ord på situasjonen jeg nå står oppe i, og alt som har skjedd den siste uka. Først og fremst; for en uke det har vært! Bokstavelig talt en emosjonell berg-og-dal-bane, der fremtidsutsiktene har blitt mer og mer utvisket av uvisshet for hver dag som har gått. 

Da vi reiste fra Norge onsdag for 10 dager siden, var det lite som tydet på at det skulle være annet enn sportslige utfordringer vi skulle få møte på i London. Endelig skulle jeg opp til eksamen, det store målet som jeg har trent for i alle disse årene. OL har vært en drøm og et mål siden jeg var 16 år gammel og bestemte meg for å vie all min innsats til boksing. Nøye og omstendelig har jeg planlagt trening, konkurranser og øvrig liv for at målet om OL-deltakelse skulle gå fra en diffus drøm til et håndgripelig mål. Med tunnellsyn og dedikasjon har jeg gått til verks på mitt store prosjekt, overbevist om at innsatsen skal komme til sin rett til slutt. Likevel var det mye som skjedde de neste dagene som jeg aldri i verden kunne ha stilt forberedt på.

Paralellt med forberedelse til denne avgjørende turneringen etter ankomst i London, overvar vi en fullstendig lock-down av Norge, og en eksplosjon i media rettet mot utviklingen av virussmittede både i Norge og internasjonalt. Likevel virket det til å begynne med som at alt skulle gå som normalt i England- det var INGEN tiltak på hverken arrangementer som samlet store folkemengder eller på de butikker og tjenester som var tilgjengelige. Det i seg selv var en ganske absurd opplevelse.

Kort fortalt fikk vi trekningen på fredag den samme uka som vi ankom, og forberedte oss på kamp respektive dager, mandag og (for min del) tirsdag påfølgende uke. Dagen etter begynte vi etter diverse poster på SoMe å ane ugler i mosen, og får til slutt greie på at min kamp er flyttet til søndag, altså to dager før den opprinnelig var planlagt å gå. OK, ting skjer i boksing, og den omstillingen fikset vi ganske greit. Derimot kommer nyheter fra Norge seinere på dagen om at grensene stenger mandag klokken 8. Vi antar en god stund at vi er tvunget til å reise hjem med helt uforutrettet sak, men etter en times tid får vi beskjed fra bokseforbundet at vi kan bli i England enn så lenge, og returnere med de flybillettene vi har over en uke senere. The show must go on, og igjen er planen at jeg bokser dagen etter. 

Kampen i seg selv er en ærlig sak. Jeg følte meg, omstendighetene tatt i betraktning, meget rolig og veldig klar til dyst. Hver eneste nerve i kroppen ville opp i ringen, og jeg og Martin hadde en klar plan om hvordan vi skulle slå den andre-seedede bokseren i turneringa. For å bli den beste, må du også slå de beste. Likevel, hvor bitter det enn er: jeg tapte på dagen mot en bedre bokser med mye rutine. Det var en vanskelig oppgave å løse, en motstander med mye lengre rekkevidde og gode kontringsevner. Jeg jobbet beinhardt i tre runder for å korte avstanden og doble angrep, men overbeviste ikke dommerne. Det svir å ryke på hodet ut av turneringen, selv om jeg har en visshet om at jeg gjorde alt som sto i min makt og var dedikert til oppgaven og taktikken mens det sto på. Det kommer alltid flere sjanser, men noen tap føles bitrere enn andre. Det er det ikke noen vits å legge skjul på.

Dagen etter bokser Mindaugas, og vinner en spennende kamp mot Ungarn. Han er dermed videre i turneringa, men rett etter kampen kommer beskjed på telefon fra Norge og den olympiske kommitteen: Kom dere hjem så fort som mulig. Kun timer senere kommer offisiell beskjed fra arrangøren av turneringa om at kvaliken er avlyst for nå, og at alle lag blir sendt hjem til respektive land. Kvalifiseringen til OL må fortsette på et senere tidspunkt, som til den dag i dag er uvisst når blir. Allerede neste morgen landet vi i Oslo, en hel uke før planlagt retur.

I dag er jeg inne i min femte dag i karantene, og har fortsatt ganske mange dager igjen før jeg kan gjenoppta dagligdagse aktiviteter til en viss grad. Jeg får ta korte turer utendørs, men ikke oppsøke folkemnegder eller treffe andre. Jeg kan heller ikke gå på butikken eller ta offentlig transport. Det er forsiktig å si at hverdagen min er snudd på hodet, fra å trene to-tre ganger daglig, gå på universitet og ha en stor soial omgangskrets sitter jeg nå alene på 16kvm med teknologi som eneste middel til å nå omverdenen.
Vi sier ofte i boksing at det er viktig å være forberedt på "hva som helst" av uforutsette hendelser, og ha en god tilpasningsevne. Dette er noe jeg har fått øve meg på tidligere i karrieren også, men jeg tror det er trygt å påstå at ingen hadde sett for seg at veien mot OL skulle ta en sving som nettopp denne. Absolutt ingen kunne vært forberedt på at dette skulle skje!

Hva skjer egentlig videre? Det er det per i dag ingen som vet. Når og hvor de neste kvalifiseringsturneringene finner sted, om OL blir holdt som planlagt og når livet kan gå tilbake til det normale, er uvisst for oss alle som en. Jeg er glad for at jeg har fått mye trening i å fokusere på nåtiden, det som skjer "her og nå", i stedet for å bekymre seg for det som kommer. Det er en veldig viktig egenskap i all idrett, og når man skal prestere. Derfor planlegger jeg utrolig lite for øyeblikket, noe som er veldig uvant og litt rart. Etter å ha planlagt hver eneste dag, uke for uke hvert år siden jeg startet å satse på boksing. Fra å vite hvor jeg skal reise og hva jeg skal trene flere måneder frem i tid vet jeg per nå ikke med sikkerhet hva som skjer i morgen eller dagen etter det. Akkurat sånn er det jo også for alle andre akkurat nå.

For å avslutte, så er det i slike situasjoner som dette at man forstår at det (faktisk!) finnes saker og ting i livet som overstyrer lidenskap og idrett. Det ER noen ting som er viktigere enn at jeg får kommet til boksegymmet to ganger om dagen, og det er viktig at alle innser og respekterer. Vil oppfordre alle til å følge retningslinjene som blir gitt fra helsemyndighetene, og ikke prøve å komme rundt eller "lure seg unna" de for- og påbudene som er fastsatt. Vi må alle ta ansvar og stå sammen i kommende periode. Ta godt vare på hverandre, vask hendene, og prøv å puste med magen. Det skal i hvert fall jeg gjøre. 

Første kamp på OL-kvalik blir mot andre-seeden fra Polen. Bokser i ring B på kveldsstevnet 15.mars

7 dager treningsleir på det olympiske senteret i Sheffield for GB Boxing

Innimellom reiser

Det drar seg for alvor til mot OL-kvalik nå, og jeg er hjemme to korte uker i Oslo for å puste litt i bakken. Har tilbrakt en virkelig god uke med trening i Helsinki sammen med det norske laget, bestående av meg og Mindaugas som er tatt ut til kvaliken i London 11-23.mars, og Don Emini og Martin Skogheim som for øyeblikket forbereder seg til NM i Trondheim andre helgen i mars. Som mange har fått med seg vil NM gå av stabelen uten min deltakelse også i år, og dette er rett og slett grunnet viktigere mål som har stått på agendaen i lang tid. Akkurat nå er det kun ett mål jeg har for øye, og det er å kvalifisere til OL i Tokyo til sommeren. NM kommer igjen neste år og året etter- men det er fire nye år til OL arrangeres igjen. For meg er det en smal sak å velge bort norgesmesterskapet, og jeg er helt sikker på at det er det riktige å gjøre for å stille med best mulige forutsetninger i London om to drøye uker. Førstkommende uke blir min siste i hjembyen før turen går til Sheffield i England for den siste treningsleiren på planen. Det blir høykvalitet -sparring og trening med noen av europas absolutte toppboksere, noe jeg kommer til å dra god nytte av den siste tiden nå før det smeller for alvor. Deretter går turen omsider til London. 

Bruker mellomdagene i Oslo til å samle overskudd og trene i vandte omgivelser på toppidrettssenteret og Oslo bokseklubb, passe på å slappe av med venner og familie, før jeg pakker reisekofferten igjen til helgen.

Vil gjerne får takke alle som følger med, heier og gir støtte i forskjellig form. Jeg setter utrolig stor pris på alle og enhver av dere. Det har betyd mye i årene som har gått, og slutter ikke å gi meg det lille ekstra pushet jeg trenger i hverdagens opp- og nedturer. Tusen takk til alle sammen <3

Kvartfinale på Strandja 2020

I går ettermiddag gikk jeg og Martin Kitel nok en gang frem til ringen her i Sofia for å måle krefter mot hjemmehåpet fra Bulgaria. Det var godt å få den verste ringrusten av på tirsdag, og jeg følte meg opplagt og klar for oppgaven. Jeg leverte i går en av mine beste kamper i karrieren, og det var vellykket å holde seg til taktikken vi hadde lagt på forhånd. Jeg fikk til mye av det jeg hadde satset på, og satt inn mange gode støt mot den aggressive bulgareren. Dette var ikke nok til å vinne kampen, og vi måtte forlate konkurransehallen med et ferskt tap i startboka. Det er aldri gøy å tape, og skuffelsen i etterkant er noe av det kjipeste med denne sporten- noe alle boksere kan skrive under på. Selv om det er tungt med et nederlag tar jeg med meg mange gode elementer fra kampen og ser fremover med enda større motivasjon og sult enn tidligere. Dette er det jeg virkelig elsker å drive med, og det er veldig tilfredsstillende å oppleve at det går fremover, sakte men sikkert. Det er en spennende tid som kommer med konkurranser og forberedelser, og jeg må ha tålmodigheten til å ta én ting av gangen før den virkelige prøven kommer i midten av mars. Jeg er ute av turneringen nå- men langt fra ferdig!

De gjenværende dagene skal jeg og Martin, som er de eneste gjenværende medlemmene av den norske truppen i Bulgaria, benytte muligheten til å sparre mot andre boksere i verdenstoppen og fokusere på de tingene som må utvikles i de kommende ukene. Allerede neste helg går Golden Girl-turneringen av stabelen i Borås, og jeg gleder meg veldig til å kunne gå opp til kamp igjen om kort tid.

Hjertelig takk til alle som har kommet med lykkeønskinger og gode ord denne uka. Som alltid takk til sponsorene mine og Vestby IL for all hjelp og støtte.

Strandja International Tournament 2020

5-0 i 1/8-finale mot Spania

Den tradisjonsrike Strandjaturneringen arrangeres i år for 71. gang, og fjerde gang jeg veier inn til denne svært tøffe og etablerte turneringen. Det er ikke uten grunn at turneringen blir omtalt som et "lite VM," med de aller beste deltakerne fra respektive land fra hele verden. Med de kommende kontinentale kvalturneringene rett rundt hjørnet er konkurransen svært skarp i år. 253 boksere fra 34 forskjellige land har kommet sammen for å konkurrere denne uka i Sofia, Bulgaria.

I går var første turneringsdag, og alle vi fire fra Norge skulle i ilden. Mindaugas og Martin startet ballet med to fine 5-0 seiere over Makedonia og Polen. På kveldsøkta fikk jeg prøve meg mot spanske Patricia Martin, som kom ned fra vektklassen over. Jeg fikk jobbe intenst i 9 minutter, men kunne reise armen etter endte 3 runder, og vant en fin åpningsseier med 5-0. Don gjorde en imponerende prestasjon mot en langt eldre og mer rutinert franskmann, men måtte dessverre bukke under med tap i lagets siste kamp.

For meg er neste stopp kvartfinale på torsdag, der jeg møter tidligere europamester fra Bulgaria. Dette er en sterk, eksplosiv og meget kompetent motstander som jeg gleder meg til å måle krefter med. Jeg har en god følelse av trygghet og tillitt til meg selv og boksingen min. Nå gjelder det å lade batteriene før neste dyst.

Hjertelig takk for alle lykkeønskinger og gratulasjoner så langt, og takk til alle som støtter meg der hjemme og på plass her i Sofia.

J.I.Bygg AS har blitt med som sponsorer enda et år. Det betyr enormt mye for meg å ha de i ryggen, både for tiltroen de viser meg som ung utøver og det at jeg kan representere et stort firma fra hjemstedet mitt. Jeg vil gjøre det klinkende klart at, trening og talent satt til side, satsingen min ikke ville vært mulig uten den økonomiske støtten de har gitt meg gjennom 4 år. Det er med stolthet jeg bærer logoen deres på brystet når jeg går i ringen. Fra bunnen av mitt hjerte, uendelig stor takk!

Treningssamling i Oslo

Det norske laget var heldige nok til å få besøk av det finske landslaget samt en håndfull svenske boksere, og det ble holdt treningssamling på Olympiatoppen i Oslo fra onsdag til søndag uken som var. En meget god start for oss alle på det nye året, og gjennom mange timer god trening med høy kvalitet er vi klare for nye utfordringer i ukene som kommer.

Programmet for treningsleiren besto av til sammen 11 økter av varierende lengde og intensitet, og en hel del fri sparring. På Olympiatoppen hadde vi god restitusjon og mat mellom øktene, og jeg hadde også mulighet til å trene styrke på gymmet der etter boksetrening flere av dagene.
Jeg ser på det som en viktig del av treningsleir at vi bor, spiser, trener og lever sammen i de dagene vi "er på jobb", ettersom det er slik det også vil være når vi er ute på turneringer og leire i utlandet. Vi er en god gjeng som skal satse mot OL dette vårhalvåret, og jeg ser frem til tiden som kommer med Mindaugas, Don, Martin som kollegaer og Martin Kitel som lagleder.  

Vil takke for en fin leir til både lagkamerater, trenere og dere som følger med og heier. En stor takk også til sponsorene mine i J.I.Bygg AS som gjør det mulig for meg å satse hele veien inn til OL!