9. sep, 2017

Stang ut.

Som så ofte er stillhet relatert til å ha mislykkets når det er snakk om boksing. Følte meg virkelig bra i kvartfinalen mot Kazakstans nr.1-bokser, følte meg *der oppe* og klar til å ta kampen. Var med fra start, bestemt og styrende fra midten, men ble litt for lettlest første runde og ble advart for holding i andre runde som medførte et tøft poengtrekk. Siste runde i kvartfinalen bokset jeg bedre enn jeg noen gang har gjort etter min og de rundt meg sin mening, men denne gang holdt det ikke hele veien og jeg tapte dessverre med delte dommerstemmer 4-1. I ettertid har en dommer fra England kommet bort og hevdet at det var skammelig og at jeg skulle ha vunnet, men selv vil jeg fokusere på hva som kan forbedres til neste gang slik at jeg ikke risikerer å måtte betale dyrt for små og dumme feil. Kazakstan er for øvrig i finale nå på turneringens siste dag, og jeg er veldig sikker på at hun går av med seieren i dag da hun i semifinalen slo europamesteren fra Russland og møter langt svakere motstand i dag. For meg har denne turneringen og de to kampene vært lærerike og gitt meg økt selvtillit og sikkerhet i at jeg virkelig kan gå hele veien- kun små marginer skiller meg fra de aller beste bokserne i verden nå, og det i kun mitt første år som senior. Man er nødt til å svelge en del kameler på veien, og det er ingenting jeg hater mer enn å tape, men jeg vet med meg selv at min tid kommer og jeg er mer motivert nå enn noen gang. Dette er kun et skritt på veien, og en liten brikke i et stort puslespill. Jeg vet hvor jeg skal, og til syvende og sist er det ingenting som kan stoppe meg.