21. okt, 2017

International Balkan Tournament, dag 3

Gikk inn i semifinalen mot Russland i går kveld full av tiltro til meg selv og de forberedelsene jeg har gjort for denne turneringa. Etter flere dager venting og ukesvis med hard trening var jeg klar for å slippe ut dyret i meg og vise frem min aller beste boksing- men den gang ei. Kommer ikke i gang bra nok fra starten og blir tatt litt på senga av russerens tunge angrep. Holder stand og kommer inn i hjørnet etter første runde innstilt på å samle meg og vinne de to neste rundene. Mer eller mindre snur stillingen i andre runde, og tredje runde føler jeg meg som en klar nr 1. Etter siste runde er jeg usikker, men har likevel håp om å være videre til min første finale i en stor seniorturnering. Skuffelsen er derfor enorm når det er blått hjørne som ropes opp som vinner og det går opp for meg at jeg er ute av turneringen. Det er alltid veldig sårt å tape, og det er uten tvil det aller verste jeg går gjennom følelsesmessig i livet, men spesielt ille er det når jeg vet at jeg med små forbedringer og 100% tilstedeværelse fra start kunne gått av med seieren. Boksing er en tøff sport, og det er ofte små marginer som gjør om du taper eller vinner. Jeg vet at dette året med overgang til senior er ment å være hardt og vanskelig, men jeg vet at jeg holder et nivå noen hakk over det jeg klarte å prestere i går- og det svir helt sinnsykt mye.

Vil likevel takke alle dere som heier på meg og støtter meg uansett hvordan det går. Jeg vet hvor jeg er på vei og jeg vet hva jeg er i stand til, og om ti år er dette bare en fotnote i historien om hvordan jeg ble en av de beste bokserne i verden. Ingen idrettskarriere går i slak oppoverbakke, noen ganger vinner man, og noen ganger er man faktisk bare en stor taper.